Medisinsk bruk av lys har røtter helt tilbake til slutten av 1800-tallet.
Den danske legen Niels Ryberg Finsen (1860–1904) var den første som systematisk utforsket hvordan lys kunne brukes terapeutisk. Han utviklet en metode for å behandle hudtuberkulose (lupus vulgaris) med konsentrert sollys og kunstig lys, og mottok Nobelprisen i medisin i 1903 for sitt banebrytende arbeid.
Selv om Finsen hovedsakelig brukte ultrafiolett lys for å drepe bakterier og støtte sårheling, la han grunnlaget for moderne medisinsk lysbehandling. Hans forskning viste at lys kan påvirke biologiske prosesser i kroppen, et prinsipp som senere skulle videreutvikles med ny teknologi.
På 1960-tallet oppdaget den ungarske legen Dr. Endre Mester at svakt laserlys kunne stimulere hårvekst og sårheling hos forsøksdyr. Dette markerer starten på det vi i dag kjenner som Photobiomodulasjon (PBM), tidligere kalt Low Level Laser Therapy (LLLT).
PBM bruker rødt og nær-infrarødt lys (typisk 620–950 nm) til å påvirke cellenes energiomsetning. Lyset absorberes av fotoreseptorer i mitokondriene, spesielt enzymet cytokrom c-oksidase, som stimulerer produksjonen av cellens energimolekyl ATP. Dette kan bidra til bedre sirkulasjon, redusert inflammasjon og raskere vevsreparasjon.
Etter mer enn femti år med forskning har PBM fått en solid vitenskapelig forankring og brukes i dag innen idrettsmedisin, rehabilitering, veterinærbehandling og generell velvære.
Metoden er trygg, smertefri og ikke-invasiv, en moderne videreføring av Finsens visjon om lys som en naturlig støtte for kroppens egen heling.
NASA & Photobiomodulasjon
NASA og moderne forskning på lysbehandling
Fra planter til mennesker – hvordan NASA oppdaget effekten av lys
På 1980- og 1990-tallet undersøkte NASA (National Aeronautics and Space Administration) hvordan planter kunne dyrkes i rommet under langvarige opphold.
Forskerne utviklet LED-lys for å gi energi til plantene uten varme eller UV-stråling – men underveis oppdaget de at det samme lyset også påvirket celleaktivitet hos mennesker.
Astronauter som arbeidet med plantene merket at små sår grodde raskere, og dette vekket interessen for hvordan lys kunne støtte kroppens egne prosesser.
På 1990-tallet startet NASA derfor mer målrettet forskning på hvordan lys påvirker celler i vektløshet. Astronauter som oppholdt seg lenge i rommet opplevde forsinket sårheling, muskeltap og redusert energiproduksjon i cellene, og forskerne ønsket å finne en trygg og effektiv måte å stimulere kroppens naturlige funksjoner på.
Resultatet ble studier av rødt og nær-infrarødt LED-lys, utviklet for å etterligne solens gunstige spektrum uten varme eller UV-stråling.
Forskningen viste at lys i området 630–900 nm kunne øke celleaktivitet, fremme vevsreparasjon og redusere inflammasjon, selv i miljøer med begrenset oksygen og tyngdekraft.
Denne forskningen la grunnlaget for moderne Photobiomodulasjon (PBM) slik vi kjenner den i dag.
NASAs resultater førte til videre studier i samarbeid med blant annet Medical College of Wisconsin og Marshall Space Flight Center, og teknologien ble senere tatt i bruk i klinisk forskning på jorden – først innen sårbehandling, og deretter i idrettsmedisin, rehabilitering og nevrologi.
Kilde og lenker til NASA-forskning:
“NASA Research Illuminates Medical Uses of Light” – Spinoff/NASA. spinoff.nasa.gov
“LED Device Illuminates New Path to Healing” – NASA Technical Reports Server. ntrs.nasa.gov
“The NASA light-emitting diode medical program – Progress in Space Flight and Terrestrial Applications” – ResearchGate. ResearchGate
NASA – “The NASA Light-Emitting Diode Medical Program – Progress in Space Flight and Terrestrial Applications” (Whelan et al., 2000)
➤ PDF-fil: https://collections.lib.utah.edu/dl_files/98/43/98437ffbe3f4feb98a3aa4798ebc097b7e928ff9.pdf